Preken 4. søndag i fastetiden


Hva er det med denne troen som gjør at vi opplever det så forskjellig? For noen er troen selve grunnlaget for tilværelsen, mens den for andre synes utdatert eller sågar en trussel.

 

 

Preken 4. søndag i fastetiden, Joh 11:45-53

 

Det snører seg stadig tettere til rundt Jesus. Vi har akkurat fått høre om et mirakel der Jesus viser at han er herre over liv og død. Lasarus, en av Jesu venner, var død, det var det ikke tvil om. Allikevel ropte Jesus på ham og ba ham komme ut av graven.

Om en uke, dagen før palmesøndag, får vi høre om Jesus og Lasarus som spiser sammen hjemme hos Marta og Maria, søstrene som bodde sammen med Lasarus.

 

Noen trodde på grunn av Jesu gjerninger, andre følte det truende. Allerede en tid før oppvekkelsen av Lasarus, møtte han tydelig motstand. Jødene hadde forsøkt å steine ham, fordi han sa han var Guds sønn. Det var blasfemi i deres øyne.

 

Nå, etter dette med Lasarus, følte de seg enda mer truet.

 

Vi leser fra evangeliet etter Johannes 11:45-53:

«Mange av jødene som var kommet til Maria og hadde sett det Jesus gjorde, kom til tro på ham. Men noen gikk til fariseerne og fortalte hva han hadde gjort. Da kalte overprestene og fariseerne sammen Rådet, og de sa: «Hva skal vi gjøre? Dette mennesket gjør mange tegn. Lar vi ham holde på slik, vil snart alle tro på ham. Så kommer romerne og tar både det hellige stedet og folket vårt.» En av dem, Kaifas, som var øversteprest det året, sa da: «Dere skjønner ingenting. Dere tenker ikke på at det er bedre for dere at ett menneske dør for folket, enn at hele folket går til grunne.» Dette sa han ikke av seg selv, men fordi han var øversteprest det året, talte han profetisk om at Jesus skulle dø for folket. Ja, han skulle ikke bare dø for folket, han skulle også samle til ett de Guds barn som er spredt omkring. Fra denne dagen la de planer om å drepe ham.»

 

Noen trodde, andre følte det truende.

De religiøse lederne, Rådets medlemmer, var åpenbart redde. De var redde for å miste kontroll, redde for å miste makten. Romerne hadde store styrker i Jerusalem, særlig nå i påsketiden. Rådet fryktet at romerne ville ta kontroll både over templet og folket.

Det var da Kaifas kom med det han trodde var sin egen geniale løsning. Jesus måtte ryddes av veien. Trusselen måtte tilintetgjøres.

Ikke visste han at nettopp dette var Guds plan for å gjenopprette menneskenes forhold til Gud – Guds frelsesplan.

 

 

Hva er det med denne troen som gjør at vi opplever det så forskjellig? For noen er troen selve grunnlaget for tilværelsen, mens den for andre synes utdatert eller sågar en trussel.

 

Hvorfor synes det vanskelig å tro? Kan det være at jeg blander tro med prestasjon? Eller kan det skyldes at jeg blander tro med viten? Eller tro med fornuft? Eller tro med kunnskap? Men – da er det jo ikke lenger tro, men nettopp prestasjon, viten, fornuft og kunnskap.

Tro er noe annet. Det er godt å bekjenne troen på den treenige Gud sammen når vi møtes til gudstjeneste.

Men det er vanskelig å snakke enkelt om tro. Derfor snakker vi oftere om troens uttrykk. Alle sansene kan brukes for å uttrykke tro. I vår norske kirke har vi kanskje for ensidig fokusert på det kognitive, på kunnskapen. I våre søsterkirker er de kanskje flinkere på symboler og ritualer.

Tenk hvor viktig musikk er i forhold til å uttrykke mysteriet, det hellige. I Norge har salmesangen vært en viktig måte å uttrykke tro på. Salmeboka er en skatt som rommer troens mangfoldighet og den speiler ulike menneskers erfaringer.

 

Kirkens Nødhjelps fasteaksjon er en helt konkret måte å uttrykke tro på. Fasteaksjonen er ikke avlyst, selv om vi ikke kan gå rundt å samle inn slik vi vanligvis gjør. Dette året er den viktigere enn noen gang.

 

I fastetiden går vi mot Jesu lidelse og død i Jerusalem. I teksten hørte vi om frykt og uro. Denne tiden er for oss også preget av frykt og uro. Kanskje kan årets fastetid utvide vår forståelse av hva det vil si å tro. Kanskje kan vi finne større rom for vår tro, finne andre måter å uttrykke den på, andre måter å dele den på.

 

Utenfor Hillevåg kirke vil vi lage mulighet for «Påskevandring». Det blir fire stasjoner hvor du kan lese dagens bibeltekst. I tillegg legger vi to planker foran hovedinngangen Skjærtorsdag, der de som ønsker kan skrive navnet sitt. Langfredag spikres de sammen til et kors. Påskedag er alle velkomne til å legge ned blomster.

 

Mitt ønske for denne fastetiden er at du skal kjenne deg løftet, båret og berget.

 

Jeg er Han, helt til dere blir gamle,
jeg vil bære helt til håret er grått.
Jeg har alt gjort det.
Jeg løfter, jeg bærer og berger. (Jes 46:4)

 

Lisbeth Økland

 

---------------------------------------------

DET ER SVAR UNDERVEGS!

9 Då sa dei til han: «Kvar er Sara, kona di?» Abraham svara: «Der inne i teltet.» 10 Han sa: «Eg kjem tilbake til deg når tida er inne, og då skal Sara, kona di, ha ein son.» Sara høyrde det i teltopninga, som var rett bak han. 11 Abraham og Sara var gamle, langt oppi åra, og Sara hadde det ikkje lenger på kvinners vis. 12 Difor lo Sara med seg sjølv: «Skulle eg kjenna lyst, utsliten som eg er? Og herren min er òg gammal.» 13 Då sa Herren til Abraham: «Kvifor ler Sara og seier: Skulle eg verkeleg kunna føda, gammal som eg er? 14 Er noko umogleg for Herren? Eg kjem tilbake til deg når tida er inne, og då skal Sara ha ein son.» 15 Sara nekta: «Eg lo ikkje.» For ho var redd. Men han svara: «Jau, du lo.»

 1 Mos 18,9-15

 

Var det løye ho lo, Sara, då ho overhøyrte at Gud fortalte Abraham om at ho skulle få barn. Abraham og Sara var gamle, langt oppi åra. Det heile framstod ganske så utruleg også, ja kanskje latterleg. Forteljinga står i 1. Mosebok og her kan vi lesa at reaksjonen til Sara var at ho lo med seg sjølv og sa «Skulle eg kjenna lyst, utsliten som eg er? Og herren min er òg gammal.» 

Men Gud kan alt. Alt. Og han er trufast. Når han lovar noko, så held han det. Alltid.

Då sa Herren til Abraham: «Kvifor ler Sara og seier: Skulle eg verkeleg kunna føda, gammal som eg er?  Er noko umogleg for Herren? (1. Mos 18, 13-14).

Guds løfte vart innfridd: Sara vart med barn og fødde ein son til Abraham på hans gamle dagar, ved den tid Gud hadde sagt han  (1. Mos 21,2). Sara var 99 og Abraham var 100 år då Isak vart født.

Sara og Abraham og slekta deira vart til velsigning. Mange hundreår seinare fekk ei jomfru besøk av ein engel. Jesus vart født som ein av deira etterkomarar. Han vart født for å verta frelsar for alle folk i hele verda.

Han døydde på korset, og stå opp igjen. Difor kan han gje oss tilgiving når vi angrar, og eit nytt liv når dette livet tek slutt. Sara og Abraham vart verkeleg til velsigning for heile verda, fordi dei tok sjansen på å stola på Gud.

Vi kjenner ikkje framtida – det er det berre Gud som gjer. Vi kan tenkja på dei orda som engelen Gabriel sa til Maria då ho fekk beskjeden om å bera fram Guds son: «For ingen ting er umogleg for Gud.» (Luk 1,37)

 

Gud held dei umogelege løfta. Det kan ta tid, som forteljinga om Abraham og Sara viser - men det er svar undervegs.

Ellen Nordtun

-----------------------------------------

ELSKA OG VELSIGNA

 

3 Velsigna er Gud,
          vår Herre Jesu Kristi Far,
          han som i Kristus velsigna oss
          med all Andens velsigning
          i himmelen.
          
    
4 I Kristus valde han oss ut
          før verda vart grunnlagd,
          til å stå for hans andlet,
          heilage og utan feil.
          I kjærleik
          
    5 og etter sin eigen gode vilje
          avgjorde han på førehand
          at vi skulle få rett til å vera
          hans born ved Jesus Kristus,
          
    6 til lov og pris for hans herlegdom og nåde,
          som han så rikeleg gav oss
          i han som han elskar så høgt.
          
  

Ef 1,3-6 

 

Jesus vaks opp på ein liten stad, han valde eit alminneleg yrke, og fekk truleg god opplæring i snikkarfaget hjå far sin. Han såg antakeleg heilt vanleg ut, og skilte seg truleg ikkje frå dei andre som han vaks opp saman med.

Men Gud hadde andre planar for han. Denne heilt vanlege guten, Jesus frå Nasaret, var hovudpersonen i Gud sin frelseplan.

Jesus var fullt og heilt menneske – og Gud. Det vil seia at han måtte gå gjennom læringsprosessar slik alle menneske må. Han måtte i si tid, læra å krabba og gå, og læra å snakka. Han måtte læra skriftene slik alle jødiske gutar måtte. Kontakten med sin Himmelske Far hadde han nok med seg heilt tida.

Jesus er berar av mysteriet som frå evig tid har vore løynt hos Gud. Jesu viste oss korleis Gud er.

Gud steig inn i verda som eit vanleg menneske, på ein liten stad, utan gull og krone. Han kom til alle og valde oss ut, slik det står skrive i dagens bibelord i Paulus brev til efesarane:

«I Kristus valde han oss ut
før verda vart grunnlagd,

til å stå for hans andlet,

heilage og utan feil.

 I kjærleik           
og etter sin eigen gode vilje

avgjorde han på førehand
at vi skulle få rett til å vera
hans born ved Jesus Kristus

Det er ikkje berre Paulus som er eigna til å bringa Guds frelseplan fram i lyset. Vi har alle fått dette oppdraget, gjennom Jesus. Gud let Jesus bli eitt med menneska, og han identifiserte seg med oss.

Vi kan alle, og har alle eit oppdrag om å kasta lys over Guds frelseplan, på ulike måtar.

Takk, Gud for di velsigning, takk for oppdraget om å forkynna evangeliet og for å vera dine hender og føter her på jord.

Ellen Nordtun

 

Å KALLA MOTET FRAM

Sokneprest Ellen Nordtun har skrevet Ettertanke i Vårt Land denne uken. Disse deles på Hillevåg menighets hjemmeside.

46 Då sa Maria:
          «Mi sjel høglovar Herren,
          
    47 og mi ånd frydar seg i Gud, min frelsar.
          
    48 For han har sett til si tenestekvinne i hennar fattigdom.
          Og sjå, frå no av skal alle slekter prisa meg sæl,
          
    49 for store ting har han gjort mot meg,
          han, den mektige; heilagt er hans namn.
          
    50 Frå slekt til slekt varer hans miskunn
          over dei som ottast han.
          
    51 Han gjorde storverk med sin sterke arm;
          han spreidde dei som bar hovmodstankar i hjartet.
          
    52 Han støytte stormenn ned frå trona
          og lyfte opp dei låge.
          
    53 Han metta dei svoltne med gode gåver,
          men sende dei rike tomhendte frå seg.
          
    54 Han tok seg av Israel, sin tenar,
          og kom i hug si miskunn
          
    55 slik han lova våre fedrar,
          Abraham og hans ætt, til evig tid.»
        
56 Maria vart verande hos Elisabet i om lag tre månader; så reiste ho heim att.

 Luk 1,46-56

 

I ein av våre kjente og kjære salmar «Lær meg å kjenne dine veie» (N13, nr. 319) lyder eit av versa: «Lær meg å kjenne dine tanker / og øves i å tenke dem! / Og når i angst mitt hjerte banker, / da må du kalle motet frem. Når jeg har tenkt meg trett til døden, / si så hva du har tenkt, o Gud! / Da kan jeg se at morgenrøden / bak tvil og vånde veller ut.

I dag møter vi Maria, Jesu mor, i bibelordet frå Luk 1, 46-56. I si omsorg kobla Gud den unge gravide Maria med den eldre, erfarne slektningen hennar, Elisabeth. Møtet mellom dei to er så vakkert. Elisabeth, som er vaksen, moden og trygg, møter unge Maria med spontan jubel. Ho ventar ikkje på forklaringar, men velsignar henne og stadfestar det ho merkar av Guds nærvær i Maria. Elisabeth tar varmt imot ho, og pøser på med styrkje, tru og kraft.

Det var då orda og lovsongen vart forløyst hos den unge Maria. Som når ein ven kallar motet fram hos deg.

For den unge stemma til Maria syng, kraftig og motstraums opp gjennom hundreåra. Maria kallar oss med på ein song som handlar om å beskytta det skjøre livet. Ho syng om rettferd, om Gud som held løfta sine, om Gud som løftar opp dei minste og dei svake, og som ikkje bryr seg om makt og prakt.

Dette er vårt kall som kyrkje, og Jesu etterfølgjarar: å æra Gud og vera bodberarar om Maria sitt bodskapet.

Maria hentar ord og inspirasjon frå Bibelen, frå songarar før henne. Gjennom alle tider har menneske funne håp og trøyst i Guds ord. Tekstar frå Salmenes bok i Det gamle testamentet blitt lest og bedt av menneske som har hatt det vanskeleg, i ulike tidsepokar og situasjonar.

I desse dagar kan Marias lovsong vera med å kalla motet fram hos oss.

Ellen Nordtun, sokneprest i Hillevåg menighet, Stavanger

 

-----------------------------------------

FASTETID OG DEN STØRSTE AV ALLE VESIGNINGAR

Sokneprest Ellen Nordtun har skrevet Ettertanke i Vårt Land denne uken. Disse deles på Hillevåg menighets hjemmeside.

 

14 Sjå, dagar skal koma, seier Herren, då eg oppfyller den gode lovnaden eg gav til Israel og Juda. 15 I dei dagane og på den tida lèt eg det spira fram ei rettferdig spire for David. Han skal gjera det som er rett og rettferdig i landet. 16 I dei dagane skal Juda bli frelst og Jerusalem bu trygt. Og dette skal ho heita: « Herren, vår rettferd». 17 For så seier Herren: David skal aldri mangla ein mann til å sitja på trona i Israels hus.

Jer 33,14-17

 

Koronaviruset lagar ein unntakstilstand for oss alle. Det er då viktig å minna kvarandre på at vi alltid får lov til å koma til Gud med kva som helst, til kva tid som helst. Gud har inga fast «kontortid». Han er lys våken heile tida. Dag som natt. Han tar alltid imot oss. Dessutan er det godt å vita at ingen ting er for lite til å ta opp med Gud.

Gud har gjennom alle tider hatt omsorg for menneska. Ikkje berre det, Gud søkjer oss aktivt.

Dagens bibelord syner til dei lange linjene i Guds frelsehistorie. Jeremia-teksten talar om at Herren let det spira fram ei rettferdig spire for Davids ætt.

På søndag var det Maria bodskapsdag. Det at Maria bar fram Jesus og at han vart født, er det historiske vendepunktet for vår frelse; og den største velsigninga av alle. Guds son vart født inn i denne verda som menneske av kjøtt og blod, og vart ein av oss.

Jesus har vist oss Gud, gjennom sine ord og handlingar. Han møtte menneska med Guds kjærleik. Guds kjærleik utrettar store ting, om vi slepp den grenselause kjærleiken inn i våre liv. Ikkje minst stadfestar Jesu død og oppstode at Gud er sterkare enn det vonde.

Vi er no i kyrkja si fastetid. Ei tid for å tenkja gjennom liv og tru. Dette er ei god tid til å festa blikket på Jesus. Kanskje kan denne tida på året vera ei øving i å fokusera på kva vi har å takka for? Takka for Guds uendelege omsorg for oss, og for at han har gitt oss håpet.

Fastetida er også tid for prioritering, og fokus på det som er viktig. Ei tid for å øva oss i nestekjærleik og solidaritet.

Fastetida kan gje tid for eit lite stopp – for å tenkje etter. Kanskje til og med for å foreta ei ”sporveksling”, velje bort det uviktige, til fordel for det eg vil stå for.

I ei tid med uro og kor lengselen etter den normale kvardag vert større og større, passar dette godt!

Ta godt vare på kvarandre!

Ellen Nordtun, sokneprest i Hillevåg, Stavanger

 

---------------------------------------------------------------------

URO OG OMSORG

Sokneprest Ellen Nordtun har skrevet Ettertanke i Vårt Land denne uken. Disse deles på Hillevåg menighets hjemmeside.

39 Nokre dagar etter drog Maria av stad og skunda seg opp i fjellbygdene, til den byen i Juda 40 der Sakarja budde. Der gjekk ho inn til Elisabet og helsa på henne. 41 Då Elisabet høyrde helsinga frå Maria, sparka barnet i magen hennar. Ho vart fylt av Den heilage ande 42 og ropa høgt: «Velsigna er du mellom kvinner, og velsigna er frukta i ditt morsliv. 43 Korleis kunne det henda meg at mor til Herren min kjem til meg? 44 For då lyden av helsinga di nådde øyret mitt, sparka barnet i magen min av fryd. 45 Ja, sæl er ho som trudde, for det Herren har sagt til henne, skal oppfyllast.»

Luk 1,39-45

 

Det er mange av oss som kjenner på uro i desse dagar. Landet vårt er i ein situasjon som vi aldri før har vore i. I dag er fienden eit usynleg virus. Sjølv om vi til dels kan verna oss mot det, så er vi sårbare dersom vi vert råka. Nokon av oss er meir sårbare en andre. Vi har alle eit spesielt ansvar for å ta vare på kvarandre. Vi må vera Kristi hender og føter på jord. Ved å ta ein telefon til ein som er åleine, bry oss om andre, sjølvsagt innfor dei råd som gjeld i forhold til koronasituasjonen. Vi har alle eit ansvar for å dempa frykt og senka angstnivået i samfunnet.

I dagens bibeltekst frå Lukas 1, 39-45, møter vi Maria. Ho også hadde nok uro i hjarta. Nyleg hadde ho fått beskjed av engelen Gabriel om at ho skulle verta med barn. Ho skulle verta mor til Guds son.

Maria fekk ei oppgåve frå engelen Gabriel; som ho sa ja til. Maria gjekk inn i noko ukjent, med opne augo. Ho var ikkje eit viljelaust offer, Maria valte. Ho sa ja til å bli mamma, ja til å vera beskyttar for Gud på veg inn i vår verden.

Maria må ha vore redd? Bekymra? Uroleg? Helt sikkert!

For Maria må det ha vore mykje som var ”utanfor komfortsona» - ja til dei grader – ho stilte spørsmål, undra seg – og var glad samtidig. Maria vart Herrens tenestekvinne.

Men, Gud lar ho ikkje gå åleine. Gud gjev Maria ei å gå saman med det første stykke. Ho vert kobla saman med Elisabeth, ein eldre slektning. Elisabeth ber si eiga historie, og sitt eige barn i magen.

Gud lar oss heller ikkje vera åleine. Han har lova at han er med oss alle dagar. Om vi kjenner på uro og er bekymra, så er han med oss. Vi skal ta vare på kvarandre, lytta og handla etter dei råda styresmaktene gir.

Frykt ikkje, for eg er med deg,
ver ikkje redd, for eg er din Gud! Jes 41, 10

Dette bibelordet har opp igjennom tidene vore til hjelp, trøyst, oppmuntring og håp for utruleg mange menneske. 

Lytt til dette slitesterke bibelordet!

Ellen Nordtun, sokneprest i Hillevåg menighet, Stavanger

 

-----------------------------------------

Maria budskapsdag (Luk 1:26-38)

 

Det er ni måneder til jul og dagens tekst er juleevangeliets preludium. Maria budskapsdag er en festdag i fastetiden, den liturgiske fargen er hvit, det er en gledens dag.

 

I løpet av seks måneder får vi høre om to møter med engelen Gabriel. For et halvt år siden besøkte han presten Sakarja og fortalte ham at han og hans kone, Elisabeth, skulle få et barn sammen. Det syntes Sakarja det var vanskelig å tro på. De var begge gamle, og hadde innstilt seg på at det toget hadde gått for lenge siden. Men Elisabeth ble gravid og fødte sønnen Johannes.

 

Nå, et halvt år senere, kommer engelen Gabriel igjen på besøk, denne gangen til ei ung jente som nok syntes en graviditet kom alt for tidlig og upassende.

 

La oss lese dagens tekst sammen:

 

Det står skrevet i evangeliet etter Lukas: 

Da Elisabet var i sjette måned, ble engelen Gabriel sendt fra Gud til en by i Galilea som het Nasaret, til en jomfru som var lovet bort til Josef, en mann av Davids ætt. Jomfruens navn var Maria. Engelen kom inn til henne og sa: «Vær hilset, du som har fått nåde! Herren er med deg!» Hun ble forskrekket over engelens ord og undret seg over hva denne hilsenen skulle bety. Men engelen sa til henne: 
 
«Frykt ikke, Maria! 
For du har funnet nåde hos Gud. 
 
Hør! Du skal bli med barn og føde en sønn, 
og du skal gi ham navnet Jesus. 
 
Han skal være stor og kalles Den høyestes Sønn, 
og Herren Gud skal gi ham hans far Davids trone. 
 
Han skal være konge over Jakobs hus til evig tid; 
det skal ikke være ende på hans kongedømme.» 
 
Maria sa til engelen: «Hvordan skal dette kunne skje når jeg ikke har vært sammen med noen mann?» Engelen svarte: 
 
«Den hellige ånd skal komme over deg, 
og Den høyestes kraft skal overskygge deg. 
Derfor skal barnet som blir født, 
være hellig og kalles Guds Sønn. 
 
Og hør: Din slektning Elisabet venter en sønn, hun også, på sine gamle dager. Hun som de sa ikke kunne få barn, er allerede i sjette måned. For ingen ting er umulig for Gud.» Da sa Maria: «Se, jeg er Herrens tjenestekvinne. La det skje med meg som du har sagt.» Så forlot engelen henne. 

Slik lyder det hellige evangelium. 

 

Som de fleste gangene vi leser om englebesøk, starter engelen med å si «Frykt ikke!» Det må jo være fordi det er en skremmende opplevelse å møte en engel. Kanskje noen drømmer om å få englebesøk. I tilfellene Bibelen forteller om, blir det gitt helt spesielle budskap fra Gud, og det innebærer krevende utfordringer for dem som opplevde det.

 

Det står ikke så mye om hvordan Maria reagerte, annet enn at hun ble forskrekket og at hun undret seg. Jeg vil tro at hennes reaksjon har vært betydelig sterkere enn som så. Hun var jo så ung, enda ikke gift, det passet absolutt ikke å bli gravid nå. Hun må jo ha vært fortvilet? Hun må vel ha følt et behov for å rope til Gud «Kyrie Eleison», «forbarm deg over meg, Gud»? Før hun sang lovsangen til Gud, den som vi kjenner fra noen vers etter den teksten vi leste, som på latin kalles Magnificat eller også Marias lovsang og som er blitt menneskehistoriens kanskje mest kjente lovsang.

 

Men engelen innleder med noe mer. Etter «Frykt ikke, Maria!», følger «For du har funnet nåde hos Gud». To ganger presiserer engelen at Maria har fått Guds nåde.

I Det gamle Testamentet finner vi det samme om både Noah, Abraham og Moses, som alle hadde funnet nåde hos Gud. Alle tre var de kalt til en spesiell oppgave.

Dette med nåde, skal vi komme tilbake til.

 

Etterhvert spør Maria om hvordan dette skal skje og engelen svarer med at kraften fra Den høyeste skal skygge over deg. Det er et urgammelt uttrykk for Guds nærvær og det blir også brukt i Det gamle testamentet i forbindelse med at Gud flytter inn i tabernakelet. Morslivet til Maria blir et slags tempel der Gud selv tar bolig. Og akkurat dette er viktig i forståelsen av Kristi person. Denne sønnen – dette menneskebarnet – i morslivet til Maria er virkelig Gud.

 

Det forstår Elisabeth som allerede er gravid i sjette måned, da Maria kommer på besøk til henne, da hun sier: «Hvordan kan det skje at min Herres mor kommer til meg?»

 

Til sist kommer engelen med en forsikring til Maria; «For ingenting er umulig for Gud».

 

Det vi kaller inkarnasjonen, at Gud ble menneske, er ikke til å forstå, det er et mysterium. Men denne teksten fra Lukasevangeliet viser og at det er ganske konkret, fysisk og hverdagslig. Det at Gud blir menneske manifesterer seg i en graviditet. Og her får vi høre om den kvinnelige kroppslige erfaringen av å ha et liv som vokser i egen mage og kjenne følelsen av en baby som vokser og beveger seg. Det er grunnleggende tegn på nytt liv og samtidig manifestasjoner av Guds skaperkraft. I inkarnasjonen møtes det guddommelige og det menneskelige. Det høye kommer ned til det lave. Gud som ble menneske i Jesus. Sann Gud og samtidig sant menneske. Guds sønn, Jesus Kristus, vet hva det vil si å være menneske, han som selv fikk kjenne lidelse på kroppen. Denne Kristus er vi kalt til å ha fellesskap med. Slik han trådte inn i vår historie som et menneske av kjøtt og blod, slik kan han møte deg og meg gjennom sitt ord. Og vi tror at Kristus kan gjøre nye ting i menneskers liv i dag.

 

Jomfrufødsel er heller ikke til å forstå og nesten ikke til å tro. Det er menneskelig umulig, like umulig som å skape himmel og jord, men «ingenting er umulig for Gud».

 

Kan det være lettere å bære frem et under enn å tro på det?

I kirken bærer vi stadig frem undere: hellige ord, vin og brød. Ofte ledsaget av tvil og skrøpelighet. Men vi bærer det frem likevel. Underet er ikke avhengig av verken Marias eller min overbevisning. Det viktigste er at det bæres frem. Det gjorde Maria i ydmyk undring. Slik at Frelseren kunne bli født til jorden.

 

 

Oppdraget er klart: Maria skal bli gravid og føde en sønn og hun skal gi ham et navn. Navnet er på gresk Jesus, på hebraisk Yeshua som betyr Gud frelser.

Jesus åpner veien til Gud for at alle mennesker kan få del i Guds nåde. Vi kan «få retten til å være Guds barn», slik vi hørte lest fra Galaterbrevet. Og som retten til å være Guds barn, har vi rett til å kalle Gud vår Far.

 

Så tilbake til ordet nåde.

Engelen sa til Maria:

Vær hilset, du som har fått nåde! Herren er med deg!

 

Nåden, den finner oss der vi er. Og jeg tror den er ment til å være frigjørende. Men jeg vet ikke om det alltid er slik at vi opplever nåden frigjørende. Er det heller slik at vi opplever nåde som benådning? Som at nåde er det som gjør at Gud orker å holde ut med oss.  

Som om vi forestiller oss en Gud i himmelen som betrakter alle våre feiltrinn, og som når vi kommer til han er litt oppgitt og sier: Ok da. Det får være greit for denne gang. En gud som tilgir, men samtidig bebreider oss litt.  

Men en sånn nåde frigjør ikke. Den fanger oss heller, i en konstant dårlig samvittighet. Og den avslører et gudsbilde som jeg ikke tror er sant. For husk hva engelen sa til Maria: 

Herren er med deg. 

Og med at Gud ble menneske, så får de ordene en helt annen tyngde. Gud står ikke på avstand og betrakter våre stakkarslige liv, men han kjemper ved vår side, i alle våre prøvelser.  

Gud er med oss, med sin nåde, som er ment til å reise oss opp.  

 

En annen grunn til at nåden ikke oppleves frigjørende, kan være fordi vi snakker om nåden, på en måte, som kanskje ikke treffer vår dypeste livssmerte. Vi kobler lett nåden opp til skyld. Da blir nåden motmiddelet når vi har gjort noe feil. Men hva da, når mitt dypeste problem ikke er det jeg har gjort, men den jeg er?  Hva når jeg ikke klarer å tro at jeg er verdifull, verd å elske, eller bra nok. Kan nåden svare på det? 

Jeg tror vi trenger å høre nåde, ikke bare som tilgivelse, men også som aksept. Ett av de hebraiske ordene for nåde er rahamim. Det stammer fra ordet rahem, som betyr morsliv. Tenk litt på det. Altså, hvis nåde har noe med et morsliv å gjøre, så er jo nåde langt mer enn å «få vår sak i orden». Da er nåde å være på et trygt sted. Som beskytter. Som gir næring og liv. Som omringer oss i ubetinget kjærlighet. Og som bærer.  

Jeg tror at vi skal tenke mer på nåden som en tilstand, enn som en hendelse som inntreffer.  

Maria svarte ja til guds kall, og vi har fått et nådens rom å leve i.  

Slik Maria fikk høre: «Frykt ikke, Maria! For du har funnet nåde hos Gud», lyder budskapet til oss i dag: «Frykt ikke! For du har funnet nåde hos Gud.»

 

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var, er og blir, en sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen. 

 

Lisbeth Økland

 

---------------------------------------------------

FRYKT IKKE!

 

Frykt ikke, for jeg er med deg,
vær ikke redd, for jeg er din Gud!
Jeg gjør deg sterk og hjelper deg
og holder deg oppe
med min rettferds høyre hånd.

                                      Jes 41,10

 

Det er mange ting vi mennesker går rundt og frykter. Kanskje vi frykter andre mennesker. Kanskje vi frykter sykdom og smerte. Kanskje vi frykter døden. Eller kan det være at det vi frykter aller mest er det ukjente? Det vi ikke har kontroll på?

Spesielt i disse dager, når pandemien har satt hele samfunnet på vent og ingen kan svare på hvordan utviklingen vil bli. Vi har mistet kontrollen over fremtiden – kontrollen som vi trodde vi hadde. Men hadde vi egentlig det? Har ikke livet alltid vært sårbart?

Gudstroen har aldri lovet et problemfritt liv eller lettvinte løsninger på livets utfordringer.

Men Bibelen forteller oss at uansett om vi føler oss trygge eller redde, om vi lever eller dør, så er vi aldri alene.  «Herren er min hyrde», leser vi i Salme 23. Jesus er vår medvandrer gjennom livet – selv når vi ikke merker det. For det er ikke alltid vi merker det like godt, særlig når vi har det tungt og vanskelig. Da kan vi føle oss alene, overlatt til oss selv.

Men Jesus sier: «Jeg er med dere alle dager inntil verdens ende».

Alle dager – både de rolige dagene og de kaotiske dagene, de dagene vi føler oss trygge og de dagene vi er engstelige.

 

Det er litt av et løfte – å bli holdt oppe av hånda til Gud – Guds frelserhånd!

 

La oss be:

For alle som står meg nær, for alle jeg tenker på, for dem og for meg selv ber jeg:

Velsign oss, Gud Fader. Velsign oss, Guds Sønn. Velsign oss, Guds hellige Ånd. Amen.

Lisbeth Økland, prestestudent i stiftspraksis.

------------------------------------------------

BRENSELET OG RØYKEN

 

Det røykte i pipene i Sirdal i vinterferien. Røyken satte i gang noen tanker.

Røyken og brenselet hører sammen. Der det er røyk i pipen er det ofte varme. I denne varmen trives både kaffen og teen sammen med god mat. Tør man å banke på naboens hyttedør lyder ofte et «velkommen inn». Og situasjonen blir en god ramme for gode historier.

 

Her er en slik…

«Ola var på tur langt inn i fjellheimen. Turen hadde vart lenge. Uforutsett regn var blitt til snø,- tung snø som gjorde det vanskelig å ta seg fram. Han visste at det var lenge før han kom fram dit han skulle.

Det ble langsomt kaldere og med kulden kom tankene. «Ville han nå fram dit han hadde tenkt seg før den mørke kvelden innhentet han»?

Så, i skråningen over et lite dalføre oppdaget han røyk. Litt nærmere så han at røyken kom fra pipen på en gammel steinbu. Ola hadde gått i fjellet mange ganger og følte seg trygg på veien. Men 

steinbua som nå lå foran kjente han ikke. Han var kommet langt utav kurs og veien han hadde tenkt å gå. Men en ting var sikkert og helt tydelig, her var det folk.

 

Et lite dunk på døra var nok. Både varme og «velkommen inn» møtte han. Det var ikke nødvendig, men Ola sa det likevel, «tusen takk for at dere tok meg inn».

Han hadde kommet til folk han ikke kjente, men han var kommet til en steinbu der hjertelaget og omtanken hadde stor plass selv om arealet var lite.

Da Ola neste dag gikk videre hadde han fått en ny venn og et vennskap som varte livet ut».

 

I denne fortellingen var det røyken fra pipen som gav grunn til den gode opplevelsen.

For å kunne få god røyk trengs det brensel.

Ettersom du har sett ordet andakt over disse «tankene» aner du nok hvordan jeg tenker.

 

Brenselet er ordet og røyken er vår mulighet til å dele. Dele varmen fra Jesu ufattelige kjærlighet til oss.

Men tanken kan trekkes lengre. Nå opplever vi kirker uten gudstjenester, og med mange tomme stoler. Kirkene vil bli åpnet igjen, men av stolene vil det kanskje fortsatt være mange tomme.

Disse er satt inn for at vi alle skal kjenne at vi er velkomne og minne oss på at det alltid er plass til flere.

La oss oppfordre hverandre til å tørre og banke på. Gjør vi det, kjenner jeg meg trygg på at det sies «velkommen inn».

La oss hente styrken fra brenselet og røyken, la oss dele verdien i den varmen som er blitt oss alle til del.

 

I gammel tid hadde røyken i pipen også et annet signal til omgivelsene. Uteble røyken var det tydelig for naboene at de måtte banke på for å høre hva de kunne hjelpe med.

Det gjør meg glad å merke at mange bruker nye måter å holde kontakt med venner og kjente på. Men i tillegg til det, kjenner du deg ensom og redd, ønsker du noen å slå av en prat med?

Da er du hjertelig velkommen til å ta kontakt med oss i Hillevåg menighet.

------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

DEN SKJØRE STILLHETEN anno 2020

 

Det blir vår og påskeliljer blomstrer,

men det er urolig på vår jord.

 

Forrige helg fikk jeg en flott skitur i Sirdal. Landskapet var dekket av hvit, ren snø. Solen glødet fra den skyfrie himmelen og haren hadde en utrolig fart opp fjellsiden før den forsvant over den rastruende snøskavlen. Og det beste av alt; det var vindstille.

Mens jeg gikk oppover for nok en gang å bestige Hilleknuten så kunne jeg bade i stillhet. Den type stillhet vi mennesker ofte søker.

 

I Det Gamle Testamentet er det en interessant fortelling. Den handler om profeten Elia som får møte Gud. «Foran Herren kom en stor og sterk storm som «kløvde fjell og knuste klipper», men Herren var ikke i stormen», forteller 1.Kongebok 19. Etter stormen kom et jordskjelv, men Herren var ikke der. Etter jordskjelvet kom en ild, men heller ikke i ilden var Herren. Etter ilden var «lyden av skjør stillhet». Da Elia hørte lyden av den skjøre stillheten, trakk han kappen for ansiktet og gikk for å møte Gud.

«Skjør stillhet». Smak litt på uttrykket. Det taler volum. Visst kan Gud tale gjennom voldsomme «stormer», «rystelser» og «branner» i livene våre, men kanskje er det slik at han oftere er å finne i den skjøre stillheten. Selv Jesus hadde behov for å trekke seg tilbake fra støyen og søke Gud alene i stillhet.

Kaoset og støyen, jaget og maset i livene våre, blir kanskje for ørene og hjertene våre som kronglete labyrinter. Det er så mange stemmer, så mange inntrykk, så mange budskap, så mye uro. Kanskje merker vi ikke en gang om Guds ord mangler. Guds stemme og hans ord oppfattes bare som ekko i det fjerne. Vi vil gjerne høre, men vet ikke riktig hvor vi er, hvor vi er på vei, eller hvor stemmen kommer fra.

Vi mennesker trenger å oppsøke den skjøre stillheten. La stillheten ta oss inn i Ordet som vil skape tro og håp, skape kjærlighet og glede, fred og overbærenhet, vennlighet og godhet, trofasthet og ydmykhet.

 

Det er vår og påskeliljene blomstrer.

 


Daglig leder
Solveig Myklatun
51 90 53 52
90 02 74 26
Send e-post

 

 

 

 

Tilbake