Andakt


Forandret eller forvandlet?

 

Jeg har hørt det bli sagt,

at folk kommer inn i livet mitt av en grunn.

De har med seg noe jeg må lære.

Og jeg blir ledet til det som kan fremme vekst hos meg.

Dersom jeg tillater dem det, hjelpes jeg tilbake til livet.

Vel, det er utfordrende men jeg skal prøve og holde fast på det.

Og jeg skjønner at jeg er den jeg er i dag fordi jeg kjente deg.

 

Som en komet som dras ut av sin bane når den passerer solen.

Som en bekk som støter på en stein - halvveis gjennom skogen.

Hvem kan avgjøre om jeg er blitt forandret, til det bedre?

Men fordi jeg ble kjent med deg, er jeg blitt forandret for godt.

 

Så la meg si til deg Gud….

Jeg er etablert takket være det jeg lærer av deg.

Du er med meg.

Som et håndtrykk på mitt hjerte.

 

Hvordan historien min uansett måtte ende.....

Så vet jeg at du har skrevet om min ved å være min venn.

Som et skip blir blåst fra sin fortøyning av en kraftig havvind.

Som et frø blir sluppet av en fugl i en fjern skog.

Hvem kan avgjøre om jeg har forandret meg, til det bedre?

 

Jeg mener bestemt at jeg er forvandlet. Til det bedre.

Og det fordi jeg kjenner deg. Fordi jeg kjenner deg!

Jeg er blitt forvandlet.

For godt. Takk Gud!

----------------------------

I Noahs ark må det ha vært kaos. Tenk dere alle de dyrene samlet.

Bjørnen som stjeler bienes honning der de surrer rundt for seg selv i et hjørne.

Ekornene som igjen og igjen tygger hull på geitebukkens havresekker, til stor forargelse for både Noah og geitebukkene kan jeg tenke meg. Det må ha vært litt av en tur, med løver og sau i samme båt, med ulv og hare – lurer på hvordan Noah fikk alt til å gå til?

Og midt oppe i det hele så regnet og blåste det i mange lange dager.

For et liv og for en lyd det må ha vært; brautende neshorn og illeluktende griser, tusenvis av insekter som trippet rundt og fikk både dyr og mennesker til å klø seg skakke. Var man geitebukken kunne man nok lett kjenne på irritasjonen, eller som en litt forvirret sau med en enorm løve i nabobåsen tror jeg det kunne være lett å bli litt redd!

Kanskje spurven misunte svanens staselige utseende, eller tigeren løvens flotte manke?

 

I de bildebiblene eller barnebøkene vi ser av Noahs ark, så virker det relativt idyllisk – men tenker vi oss litt om så tror jeg ikke nødvendigvis det var helt sånn.

Fellesskap med feil, på en måte.

 

Disse tankene om Noahs ark det leder meg til en tanke:

Våre fellesskap vil heller aldri bli perfekte, vi vil alltid være menneskelige. Og som kirke støter vi alltid på utfordringer, og som kirke gjør vi feil.

Vi glemmer å rette fokuset OPP mot Gud, INN mot hverandre og vi glemmer å rette blikket UT.

Vi irriterer hverandre, er misunnelige på hverandre og vi kan skremme hverandre. Men jeg tror allikevel at kirkens fellesskap skiller seg fra andre fellesskap.

 

Et helt konkret eksempel på det er nattverden, tenker jeg. Når Jesus inviterer oss til å feire nattverd, og han er tilstede da tror jeg noe skjer med oss, med våre fellesskap og med vår kirke.

Når vi – bjørn som bie, løve som sau, spurv som svane går sammen, og retter blikket opp mot Kristus – da tror jeg at vi som kirke, som et lag, med alle våre ulikheter, feil og mangler – får mot, kraft og styrke, til å møte utfordringene og feilene våre.

Og viktigst av alt får vi hjelp, til å elske hverandre slik Gud har elsket oss. Han som ikke elsker oss på grunn av, men på tross av.

--------------------------------

Har du tenkt på det at du alltid går ut fra en gudstjeneste? Litt rart sagt kanskje, men vi går jo alltid ut. Vi går hjem, vi går på skolen, vi går på arbeid.

Jeg kommer til kirken fordi jeg vil gå ut igjen, og jeg går ikke tomhendt! Jeg går ut med de gode nyhetene jeg har hørt, og jeg går ut fordi jeg vil dele dem med andre på min egen måte. Enten det er aktivt eller passivt. Jeg vil dele dem fordi det er kirkens oppgave å dele evangeliet om Jesus Kristus med omverdenen, og jeg er del av kirken. Og jeg vil dele dem fordi jeg tror at det som er det viktigste i mitt liv også kan bli det viktigste i noen andres liv.

Etter hver eneste gudstjeneste går vi alle ut, og med oss bringer vi de gode nyhetene. Og på hundrevis av forskjellige måter kan vi dele evangeliet med dem vi møter. På skolen. På arbeidsstedet. På fotballtreninga.

Der hvor vi er, er vi kalt til å dele de gode nyhetene. Og vi er kalt til å gjøre det på vår egen måte, enten det måtte være aktiv virksomhet og evangelisering eller stille gjennomsiktighet; hvor hvem vi er og hva vi tror på skinner igjennom så andre ser.

Vi er kalt til å gå ut i vår egen hverdag i vårt eget liv.

--------------

Når jeg da har kommet inn i en kirke og har sett opp og frem mot alteret og altertavlen, så er det neste jeg gjør å se inn på menneskene som befinner seg der. Jeg kommer til kirken fordi jeg vil treffe venner og kjente, jeg vil være sosial med dem. Jeg kommer til kirken fordi jeg vil delta i et fellesskap som dreier seg om det som er viktigst for meg. Og jeg er del av kirken fordi jeg trenger å rette blikket inn mot mine venner, min familie, og mine kjente eller ukjente. Jeg trenger fellesskap!

Som del av kirken har også jeg, som dere, et ansvar for å være en venn for noen, slik noen er en venn for meg.

Er jeg ny et sted så ønsker jeg å bli kjent med noen, og er jeg gammel og rutinert så er det mitt ansvar, sammen med alle de andre rutinerte, å se den nye som kommer.

Når vi kommer til kirken skal vi bli sett når det er vi som kikker inn.

Og som kirke skal vi se når det er andre som kikker inn.

Jeg tror vi ser viktigheten i kirkens fellesskap når livet ikke er like enkelt. Det er ikke alltid så enkelt å be alene. Det er ikke alltid så enkelt å være trist alene. Og det er heller ikke alltid så lett å være alene med tvil og mismot.

Da kan jeg møte mennesker og venner, – møte en kirke som kan be for meg, og sammen med meg, en kirke som kan være trist med meg når jeg er trist. Og når jeg tviler mer enn jeg tror, kan jeg sitte stille å høre menneskene rundt meg sammen si trosbekjennelsen, og vite at alt ligger ikke på meg! Og når jeg er mer sulten enn mett kan jeg gå frem til nattverdbordet og motta brød og vin – mat og drikke som varer.

Jeg kommer inn, fordi det er mye bedre å være sammen enn alene i livets berg og dal bane.

--------------------------------------

Jeg vet ikke hvordan det er med dere, men hver gang jeg kommer inn i en kirke så rettes blikket mitt nesten automatisk opp og frem mot alteret og mot altertavlen. Jeg kommer til kirken fordi jeg vil rette blikket opp mot Gud, jeg vil se utover meg selv og rette fokuset; blikket dit opp mot Ham som har skapt meg og frelst meg. Jeg er en del av kirken fordi jeg trenger å rette blikket opp mot Gud.

Og som del av kirken har også jeg et ansvar for at f. eks gudstjenesten blir gjennomført, og at vi i den legger til rette for at vi selv og andre kan få mulighet til å rette fokuset opp mot Ham.

I en gudstjeneste, tenker jeg at vi legger til rette for et møte med Gud gjennom de ulike delene: Gjennom lovsangen; de gode melodiene og de trygge tekstene, gjennom liturgien som formilder slitesterke ord om hvem Gud er, gjennom Fader vår som er den mest sentrale av alle våre bønner, og gjennom nattverden, hvor vi selv får et konkret møte med Gud i brødet og i vinen.

I gudstjenesten gis vi muligheten til å se utover oss selv, og opp mot han vi tilhører.

----------

Jeg er konfirmert og jeg har arbeidet med konfirmanter.

Jeg har brukt mye tid og krefter på en gjeng konfirmanter nettopp for å forklare dem Jesu grensesprengende kjærlighet i møte med den «ufyselige» mannen Sakkeus, som ingen likte.

De ble ikke synlig imponert. Så de endret litt på historien.

 

Gud er et redskap til egenverdi.

Ikke bare et redskap, men selve skaperen av noe som han i utgangspunktet så var godt og som han jobber ufortrødent videre med ved å fortelle at: "Du er verdifull i mine øyne"

Guds syn på meg er livsviktig for min tro og mitt liv.

At jeg ikke mister verdi i hans øyne og at Jesus gikk i døden for meg, minner meg på at jeg stadig - i alle ting - er elsket.

 

I arbeidet med konfirmantene ble dette budskapet så viktig å formidle at jeg til tider følte at jeg hadde liten tid. Jeg måtte få dem til å forstå dette....

Dere er verdifulle for Gud. Dere er elsket! Dere er gode nok!

Møtene med konfirmantene og deres møter med Jesus var sterke møter.

Jeg håper at det var det for dem. Jeg vet at det var det for meg.

 

Konfirmantene var kreative og de satte det meste på hodet...

De applauderte Jesu annerledeshet. Hans møte med de utstøtte og undertrykte.

Men de gikk lengre og krevde mer. De dramatiserte historien om Sakkeus, men endte opp med å hogge ned treet han skulle klatre opp i.

Og de ble sinte på Jesus fordi han ikke gav den prostituerte kvinnen et skikkelig alternativ, for, som en av dem opprørt uttalte: "Du går ikke bort til en prostituert på Oslo S. og ber henne følge Jesus uten å hjelpe henne med jobb og et sted å bo."

I konfirmantene møtte jeg både opprør og kjærlighet. Lengsel og motstand. Og nød.

Er vi så annerledes enn dem?

 

Om det gjelder våre relasjoner mennesker imellom eller om det gjelder mitt forhold til Gud, lever vel vi som har en lengre troshistorie eller et lengre liv enn dem, like fullt i denne spenningen.

På trygg avstand sitter jeg og lengter etter Gud. I mine opprørske stunder savner jeg hans nærvær og hans kjærlighet. Jeg vil gjøre opprør, og jeg vil hegnes om. Konfirmantene sagde altså like godt ned Sakkeus sitt tre.

Budskapet de hadde, var at "Du trenger ikke klatre opp i et tre for at jeg skal se deg, Sakkeus"

Eller som en av dem sa da jeg spurte dem om hvor Jesus måtte lete for å finne dem?

"Jeg tenker han finner meg akkurat der jeg er, jeg."

Og det vet jeg han gjør. Han finner dem der de er. Sånn som de er. Han ser alle behov og drømmer og han gir oss det vi trenger til den rette tiden.

Slik David sier det i Salme 113:

"Hvem er som Herren vår Gud som troner i det høye, som skuer ned i det dype i himmelen og på jorden? Han reiser de ringe opp fra asken og løfter de fattige opp av støvet."

------------------------

Diakon Eldbjørg Kordal deler dagens andakt med oss:

Bare en hund ?

Jeg elsker hunder! Som enebarn vokste jeg opp med hund som min «søster» og beste venn. Det var en brun og hvit fuglehund, og rasen var engelsk setter. Jeg kjørte den i dukkevogna mi, og der satt den stille og stolt og fulgte med på veien. Ellers husker jeg hvor trygt og godt det var å ligge på gulvet med hodet mitt på magen til hunden og kjenne varmen og pulsslagene. Den lå i en stol på rommet mitt da jeg sov, og faren min fortalte at hunden kom og vekket han om natta hvis jeg hadde sparket av meg dyna. Den tok da hodet under armen hans og bråslapp armen slik at han våknet. Hunden gav seg ikke før faren min gikk og la dyna over meg igjen.

Etter at jeg ble voksen, så har jeg selv hatt to hunder; en drever og en hvit dvergschnauzer. Jeg opplevde det som en god trygghet i huset at en hund varslet om noen kom. Et annet stort pluss var selskapet og turkameraten som alltid var der og gav meg nye naturopplevelser hver dag. Dvergschnauzeren jeg hadde pleide også å sitte sammen med meg i sofaen. Den kunne lene seg inntil meg og så kom den med labben for å kose. Da jeg var borte på jobb, så fortalte naboen at hunden ofte stod i sofaen og tittet i vinduet. Og den viste en enorm glede da jeg kom hjem! Hunden min hoppet og danset rundt seg selv da den møtte meg i døra.

Akkurat slike øyeblikk med så ren og ekte glede får meg til å tenke på Guds glede og kjærlighet til oss mennesker. Fortellingen om sønnen som kom hjem til faren i Luk 15,11-32, er en av lignelsene Jesus fortalte om hvor mye Gud lengter og venter på oss, og hvordan han gleder seg over at vi søker hans nærhet. Gud kunne møtt oss «i døra» bebreidende og spurt hvorfor i all verden vi har tatt de valgene vi har gjort. Nei, i stedet viser han så inderlig glede at det eneste han tenker på er å omfavne med en god klem, gi oss alt godt og arrangere et selskap på toppen av det hele! Når det gjelder sår og skader som vi mennesker kan få gjennom vår livsvandring, så blir de som regel påført av andre mennesker eller valg vi selv tar. Dette gjør at mange kan ha vansker med å stole på andre mennesker. Da kan det være godt og befriende å kjenne på varme, tillit, trofasthet, trygghet og glede gjennom dyr.

I gamle dager hadde mennesker generelt et naturlig nærmere forhold til både natur og dyr, og jeg tror Guds skaperverk på denne måten gjorde mye godt med menneskers helse og livskvalitet i en hverdag som ellers kunne være tøff og utfordrende. Noen ganger hører vi «Ja, men det var jo bare en hund!». Personlig liker jeg ikke det uttrykket. Jeg går heller for at «hunden er menneskets beste venn»!  Jeg tror at det en hund gir, kan sammenlignes med glimt av Guds nærvær her i denne verden, i tillegg til den store gleden som venter oss i neste tilværelse.  

  • Eldbjørg Kordal

-------------------------

Mirakler!

 

Albert Einstein sa en gang at det bare var to måter å leve livet sitt på.

Den ene som om ingenting er et mirakel og den andre som om alt er et mirakel.

Det er vel ikke alltid like lett å leve som om alt er et mirakel.  Og om det er slik kan vi gå glipp av mye i livet vårt og i møte med andre.

Men det er faktisk mirakler overalt.

Mirakler er godhet.

Noen ganger kommer det på de merkeligste måtene gjennom folk som bare går gjennom livene våre, til venner som er der for oss uansett hva.

Mirakler er kjærlighet.

Mirakler er Gud.

Mirakler er Guds måte å fortelle oss at han er her.

----------------------------------

Mitt Barn!

Du vet kanskje ikke hvem jeg er, men jeg vet alt om deg (Sal 139,1)

Jeg vet om alt du er (Sal 139,3)

For du ble skapt i mitt bilde (1.Mos 1,27)

I meg lever du, beveger deg og er til (Apg 17,28)

Jeg kjente deg allerede før du ble unnfanget (Jer 1,4-5)

Jeg vevde deg i mors liv og du er underfullt laget (Sal 139, 13-14)

Det er mitt dypeste ønske å få gi deg min kjærlighet (1.Joh 3,1)

Jeg er den perfekte far (Matt 5,48)

Hver god gave som du mottar kommer fra min hånd (Jakob 1,17)

For jeg er din forsørger og den som møter alle dine behov (Matt 6, 31-33)

Min plan for din fremtid har alltid vært fylt med håp (Jer 29,11)

Fordi jeg elsker deg med en evig kjærlighet (Jer 31,3)

Mine tanker for deg er like talløse som sandkornene på stranden (Sal 139, 17-18)

Og jeg fryder meg over deg med jubel (Sef 3,17)

Jeg vil vise deg store og ufattelige ting (Jer 33,3)

Dersom du søker meg av hele ditt hjerte, vil du finne meg (5.Mos 4,29)

Ha din glede i meg, og jeg vil gi deg alt ditt hjerte ønsker (Sal 37,4)

Jeg er i stand til å gjøre mer for deg enn du kan klare å forstå (Ef 3,20)

For jeg er din største oppmuntrer (2.Tess 2,16-17)

Jeg er også den far som trøster deg under alle dine problemer (2.Kor 1, 3-4)

Når du har hjertesorg, er jeg nær deg (Sal 34,19)

Som en hyrde bærer et lam, har jeg båret deg nær til mitt hjerte (Jes 40,11)

En dag vil jeg tørke vekk hver eneste tåre fra dine øyne (Åp 21, 3-4)

Og jeg vil ta vekk hver eneste smerte du har lidd her på jorden (Åp 21, 3-4)

Jeg er din far, og jeg elsker deg slik jeg elsker min sønn Jesus Kristus (Joh 17,23)

Jesus kom for å demonstrere at jeg er for deg, ikke imot deg (Rom 8,31)

Og for å fortelle at jeg ikke teller dine synder (2.Kor 5, 18-19)

Jesus døde slik at du og jeg kunne forsones (2.Kor 5, 18-19)

Hans død var det ultimate uttrykk for min kjærlighet til deg (1.Joh 4,10)

Jeg ga opp det jeg elsket for å prøve å få din kjærlighet (Rom 8, 31-32)

Dersom du mottar min sønn Jesus som gave, da mottar du meg (1.Joh 2,23)

Og ingenting vil noen gang skille deg fra min kjærlighet igjen (Rom 8,38-39)

Kom hjem og jeg vil holde det største selskapet Himmelen noen gang har sett (Luk 15,7)

Jeg har alltid vært Far, og vil alltid være Far (Ef 3, 14-15)

 

Hilsen din himmelske Far;

Gud den allmektige

------------------------------------

Ungdomsarbeider Malin B. Kyllingstad deler dagens andakt:

Oppdagelsesferd i Bibelen

Nå for tiden har mange litt mer tid enn vanlig. Hverdagen er blitt roligere for folk flest, ting skjer ikke så fort som det pleier. Alt går litt tregere og ting skjer litt sjeldnere. Kalenderen er åpnere enn vanlig, og du merker kanskje at du plutselig har fått mer tid til overs. Litt mer tid til deg selv, litt mer tid til familie, litt mer tid til oppussing, kanskje også litt mer tid med Gud. For en luksus det er å ha fått litt ekstra tid!  

Sammen med UngZ-lederkurs har vi den siste tiden hatt fokus på å legge litt av denne ekstra tiden til bibellesning. Vi har utfordret ungdommene på lederkurset til å finne sin egen måte å lese Bibelen på. Det kan være veldig spennende å lære seg og kjenne Bibelen for første gang, utforske de forskjellige bøkene, kanskje streke under noen vers en liker ekstra godt.

Jeg tror også det kan være nyttig for alle å se på Bibelen med nye øyne en gang i blant. Det å få et nytt blikk på de velkjente tekstene, se ordene fra en annen vinkel. Å kjenne gleden av og få et nytt perspektiv på vers en har lest hundre ganger før. Få en ny glød og iver over å lese i Bibelen!

«Alt som før er skrevet, er skrevet for at vi skal lære av det: Vi skal ha håp gjennom den tålmodighet og trøst som skriftene gir.» Romerne 15,4. 

Bibelen gir håp og trøst, og er ufattelig innholdsrik! Det kan for mange være rart, vanskelig, eller til og med kjedelig å lese i Bibelen. Det er ikke påbudt å lese i Bibelen, og en skal aldri føle seg «tvunget» til å bruke tid med Gud. Selv ikke som kristen er du nødt til å be eller lese i Bibelen! Det er helt frivillig! Så deilig å tenke på! En mindre ting å gjøre, da dropper vi bibellesning og bønn i dag også. Eller..? Det kan jo faktisk være at det står noe lurt i den gamle boken…

Jeg liker aller best å bla opp litt tilfeldig i Bibelen å lese korte vers eller kapitler. Dette handler om preferanse, og andre liker å gjøre det på en annen måte. En må finne litt ut av det selv. En god start kan være å sette av noen minutter per dag/annenhver dag/i uka til å bla og utforske Bibelen. Dette kan også være en god måte å komme tilbake til bibellesning for de som har latt Bibelen støve ned litt i det siste.

I denne rare tiden er det spesielt et bibelvers som har vært viktig for meg å huske på: «For jeg vet de tanker jeg tenker om dere, sier Herren. Det er fredstanker og ikke tanker til ulykke. Jeg vil gi dere fremtid og håp.» Jeremia 29,11. Dette er et bibelvers jeg har lest hundre ganger før, men som har fått en ny mening nå den siste tiden. Det har passet inn i mitt liv på en litt annen måte enn før.

Lykke til med bibellesning!

-Malin Berge Kyllingstad

----------------------------------

«Hold dere nær til Gud, så skal han holde seg nær til dere». Jakob 4,8 Det er vesentlig å gi mennesker en sjanse til å handle på Guds sannhet.

Vi må ikke ta ansvaret fra et menneske.

Vi kan ikke handle for andre, det må være menneskets egen handling. Men vi kan formidle budskapet slik at det leder andre til handling.

Den som lammes så han nekter å handle, blir stående nøyaktig hvor han stod før. Men når han handler, blir han aldri det samme mennesket. Det er den merkelige frykten for avgjørelser som ofte står i veien for oss alle som er dratt mot syndserkjennelse ved Den Hellig Ånd.

 

Når jeg hiver meg ut i en handling føler jeg meg levende,- i det sekundet lever jeg. De øyeblikkene da jeg i sannhet lever, er de øyeblikkene når jeg handler med hele min vilje.

La aldri en Guds sannhet som har gjort inntrykk på deg gå forbi uten at du handler etter den, om ikke alltid fysisk, så i din vilje. Hver og en av oss som tar en avgjørelse for Jesus, er frigjort i samme sekund som vi handler.

 

Gud viser oss sannheten om oss selv, vi erkjenner vår synd, men glir tidvis tilbake.

Vi kommer til avgjørende punkt gang på gang, og faller tilbake helt til vi lærer at det ikke nytter å gå tilbake. Vi må gå rett fram på ordene av vår forsonende Frelser og la det bli alvor overfor ham.

Hans ord «kom», betyr «gjør det». «Kom til meg» - det er å komme.

Det er ofte det siste vi mennesker griper til, men enhver som virkelig kommer, vet at han kommer til noe godt.

Verdens overmakt, vår egen natur og det onde blir lammet, ikke ved vår handling, men fordi vår handling har bundet oss fast til Gud, til hans kjærlighet og til hans forsonende makt.

 

-----------------------------------------

Eldbjørg Kordal deler dagens andakt med oss:

Din frihet

«Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast og la dere ikke tvinge inn under slaveåket igjen» (Gal 5,1)

Da Paulus skrev dette til de som bodde i Galatia så dreide det seg om kristnes frihet fra den jødiske omskjærelsen. Paulus gikk hardt ut mot selveste Peter i denne saken (jfr Gal 2).

Det utrolige med bibelord er at de har blitt lest gjennom to tusen år med nye levende betydninger inn i ulike menneskers situasjoner og kulturer. Gal 5,1 har nok blitt forstått på mange måter gjennom tidene i forhold til tap av frihet på forskjellig vis. Jeg oppdaget dette bibelverset i en situasjon på min livsreise der jeg stod overfor et vennskap med en person som etter hvert viste seg å ha sterke manipulerende trekk og til tider manglende empati. Først etterpå forstod jeg betydningen av dette ordet inn i situasjonen.

 «På seg selv kjenner man andre» er et uttrykk som ikke alltid stemmer. Hvis en ikke har opplevd manipulerende personer på nært hold tidligere, så kan det være lett å bli «fanget» i nedbrytende forhold til andre. En person kan fremstå som både klok, morsom og snill, men ha skjulte negative sider. Det kan være sunt for sin egen helse er å kjenne etter hvordan en person faktisk påvirker en selv. Skjer det at du gjentatte ganger blir forvirret over hva som egentlig skjer og begynner å tvile på deg selv? Eller tar personen deg ofte med på en følelsesmessig berg- og dalbane som frembringer følelser hos deg som dårlig samvittighet, redsel, sorg eller sinne? Da kan det være lurt å trekke seg tilbake og gjerne snakke med en fagperson om situasjonen.

Gud skapte oss som frie mennesker med muligheter til å ta gode valg. For å klare det best mulig, så er det viktig å se sannheten og sammenhenger om seg selv og andre.  «Nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus» (Joh 1,17). Gud tilbyr oss både FRIHET og sann, god og livgivende KJÆRLIGHET med potensiale til å bygge oss opp til å bli den beste utgaven av oss selv.

-Eldbjørg Kordal

------------------------------

"Dere kaller meg mester og herre, og dere gjør det med rette, for jeg er det." Joh. 13, 13

 

Å ha en mester er ikke det samme som å bli mestret.

Å ha en mester vil si at det er en som kjenner meg bedre enn jeg kjenner meg selv, en som står meg nærmere enn en venn, en som måler de dypeste avgrunnene i hjertet mitt og gjør det tilfreds, en som gir meg en trygg følelse i at han vil møte og løse utfordringene, i hver gåte i mitt sinn.

 

Å ha en mester er dette, og ingenting mindre: "For det er en som er lærer for dere."(Matt. 23, 8)

Jesus tvinger aldri lydighet på oss, han tar ingen forholdsregler for å få oss til å gjøre hva han ønsker.

 

Noen ganger ønsker jeg at Gud ville mestre meg og få meg til å gjøre som han ønsker, men han vil ikke.

Andre ganger ønsker jeg at han ville slippe meg, men han gjør det ikke.

 

"Dere kaller meg mester og herre..", men er han det for oss?

Titlene mester og herre har ikke så veldig stor plass i vår ordliste, vi foretrekker oftere ordet frelser.

Det eneste ordet som kan beskrive ham som mester, ifølge vår erfaring, er kjærlighet, og vi vet kanskje veldig lite om kjærlighet slik Gud åpenbarer den. Det viser seg i den måten vi bruker ordet adlyde.

I Bibelen er lydighet grunnlagt på et forhold mellom likestilte, en sønns forhold til sin far.

Vår Herre var ikke Guds tjener, han var hans Sønn.

"Enda han var Sønn, lærte han lydighet." (Hebr. 5,8)

 

Hvis vi har den tanken at vi blir mestret, er det et bevis for at vi ikke har noen mester.

Hvis det er vår holdning til Jesus, er vi langt borte fra det forholdet han ønsker å ha til oss.

Han ønsker et så tett forhold til oss at han med letthet og den største selvfølgelighet er Mester.

----------------------------------

Bjarte Dalland deler helgens andakt:

Om ei lita stund

 

Å knytta seg til nokon har ein pris. Å gifta seg og få barn er ei stor lykke, men livet er sårbart. Prisen er sorg og smerte for den som opplever tap av sine nærmaste. Det er ein risiko å binda seg til andre menneske, for ingen kjenner morgondagen.

Påsketida er over. Også dette året har me blitt minna om den dramatiske historia som skjedde i Jerusalem. Påska var ei berg-og dalbaneoppleving for disiplane. Frå det mørkaste djup til lyset på påskedag. Frå redsel og frykt til undring og glede. Frå grav og død til håp og liv.

Før alt dette hadde disiplane vore saman med Jesus i tre år. Dei hadde opplevd mykje i lag og var blitt sterkt knytta til han. Men i Joh. 16, 16-20 fortel Jesus at tida deira saman snart skal ta slutt:
Om ei lita stund ser de meg ikkje lenger, og om endå ei lita stund skal de få sjå meg. “Då sa nokre av læresveinane hans seg imellom: “Kva meiner han med det han seier til oss: ‘Om ei lita stund ser de meg ikkje, og om endå ei lita stund skal de få sjå meg’ og: ‘Eg går til Far’? Kva tyder dette: ‘om ei lita stund’? Vi skjønar ikkje kva han snakkar om.“ Jesus visste at dei ville spørja han, og han sa: “Snakkar de om det eg sa: ‘Om ei lita stund ser de meg ikkje, og om endå ei lita stund skal de få sjå meg’? Sanneleg, sanneleg, eg seier dykk: De skal gråta og klaga, men verda skal gleda seg. De skal sørgja, men sorga skal vendast til glede. “

Kva tenkte disiplane om Jesu ord? Dei forstod ikkje det som skulle skje i påska. Dei greidde ikkje ta inn over seg lidingsvegen og korset som låg føre. Skulle alt ta slutt snart?
Nei, Jesus avsluttar sin avskjedstale med at sorga skal vendast til glede:

Når ei kvinne skal føda, er ho uroleg, for tida hennar er komen. Men når ho har fått barnet, hugsar ho ikkje lenger kor vondt ho hadde, så glad er ho fordi eit menneske er fødd til verda. På same måten er det med dykk. No er de fylte av sorg, men eg skal sjå dykk att, og hjartet dykkar skal gleda seg, og den gleda skal ingen ta ifrå dykk. (Joh. 16, 21-22)

Disiplane klarte altså ikkje å fatta rekkevidda av det Jesus hadde sagt. Men etter oppstoda går det gradvis opp for dei kva som har skjedd. Nederlagsstemning og tvil blir snudd til glede.

På pinsedag vart dei utrusta til å forkynna den glade bodskapen. Evangeliet nådde ut over heile verda, og er det som blir forkynt kvar søndag i kyrkja. For tida er det ei utfordring både å formidla Guds ord og samlast i kyrkjelyden. Men la oss håpa og be om at denne situasjonen vil ta slutt. Hugs at Jesus alltid er tilgjengeleg, sjølv om kyrkja er stengt.

 

Ei stund var det sorg som rådde
men så fekk dei sjå han att
For Jesus braut dødens lenker
då sabbaten vart til natt

Ei stund var han atter med dei
Igjen delte brød ved eit bord
Med glede i hjarta dei vandra
og forkynte livets ord

Ei levande tru treng glede
til næring og vekst kvar dag
Å ha ei stund i Guds nærvær
og kjenna hans hjartelag

 

 

 

-------------------------------------

Det handler om å sette andre foran seg selv!

 

Men Jesus kalte dem til seg og sa: «Dere vet at de som blir regnet som fyrster over folkene, undertrykker dem, og stormennene deres styrer med hard hånd. Men slik er det ikke blant dere. Den som vil bli stor blant dere, skal være deres tjener, og den som vil være først blant dere, skal være alles slave.

(Markus 10. 42-44)

 

For menneskesønnen er ikke kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange.

 

I Guds rike handler det ikke om å skaffe seg selv penger, makt, status eller posisjon. Det handler om å sette andre foran seg selv. Da Jesus, Guds Sønn, var på jorden tjente han menneskene rundt seg. Han gikk rundt og gjorde godt mot folk. Når han møtte mennesker, tilfredsstilte han de behovene de hadde. Noen ble helbredet fra sykdommer, mens andre fikk mat når de var sultne. Han hadde tid til folk, og han gledet seg over å tjene dem.

Det er slik Jesus ønsker at vi skal møte menneskene rundt oss.

Vi skal tjene dem; bære byrdene med dem og gjøre godt mot dem.

Begynn der du er i livet. Se etter en person i dag som har et behov som du kan fylle. Det kan være så enkelt som å handle for din syke nabo, eller være barnevakt for en enslig mor.

Da er vi disipler som følger i Mesterens fotspor.

---------------------------------------

Eldbjørg Kordal deler dagens andakt:

Guds hjerte

Jeg har lyst til å starte med å gjengi en historie jeg oppdaget på en Folkehøyskolesamling for noen år tilbake. Jeg fant nettopp historien gjengitt i «Sosialnytt» fra 13.09.2016.

Det var en gang en ung mann som gikk og stilte seg midt på byens torg. «Jeg har det mest perfekte hjerte av alle!» ropte han ut. Menneskene i byen samlet seg for å beundre hjertet, og alle sammen var enige. Hjertet hans var virkelig perfekt. Uten den minste flekk eller skramme tindret det vakkert i sollyset. Plutselig kunne man høre en rusten stemme fra folkemengden. «Jeg er ikke enig. Hjertet ditt er ikke engang halvparten så vakkert som mitt.» Alle snudde seg for å se hvem det var som snakket. Stemmen tilhørte en gammel mann som banet seg fram gjennom folkemengden. «Se her», sa han og viste frem hjertet sitt. Den unge mannen klarte ikke å la være å le. «Hvordan kan du påstå at hjertet ditt er vakrere enn mitt?» Spurte han. «Hjertet ditt er jo fullt av arr. Biter mangler, og noen hull er blitt reparert med biter som ikke engang passer.» «Det er kanskje sant,» svarte den gamle mannen. «Men jeg ville aldri ha byttet bort mitt hjerte med ditt. Du skjønner, hjertet representerer livet mitt. Hullene har oppstått når jeg har elsket et annet menneske og gitt bort en bit av hjertet mitt. Noen ganger har jeg fått en bit av det menneskets hjerte tilbake. Noen ganger har jeg elsket en som ikke har elsket meg igjen. Da har det forblitt et hull. Men jeg tar vare på de hullene også, for de minner meg på den kjærligheten jeg har til disse personene. Og jeg har ikke gitt opp håpet om at de en eller annen gang skal gi meg en bit av hjertene sine. Slik har hjertet mitt blitt seende ut som det gjør i dag. Og for meg er det et vakkert hjerte.» Den unge mannen sto taus. Han kikket på sitt eget hjerte og på den gamle mannen sitt hjerte. Uten ord tok han en bit fra hjertet sitt og ga til den gamle mannen.

Kjenner du noen mennesker som ligner på denne gamle mannen eller er du kanskje litt lik han selv?

Mennesker som mannen i fortellingen utstråler noe som merkes på lang avstand. Jeg kjenner en dame på Østlandet som ligner på hovedpersonen ovenfor. Hun har et stort hjerte overfor rusmisbrukere, selv om hun aldri selv har hatt rusutfordringer. På sin livsreise har hun vært igjennom mye vanskelig, bl.a. mye sykdom og et ekteskap med vold. Gjennom sitt engasjement for rusmisbrukere så har hun også opplevd flere traumatiske og kritiske livssituasjoner. Hun er en dame som på tross av sitt tøffe liv har våget gang på gang å gi fra dypet av seg selv, og dermed gjøre seg sårbar i forhold til andre mennesker. Jeg har kjent henne i 15 år, og jeg har fulgt henne i mange nedturer og oppturer. Hun har en sterk tro på at mennesker kan endre seg ved at de får oppleve kjærlighet. Denne troen har alltid kommet tilbake til henne til tross for sine opplevelser og mange skuffelser underveis som har dratt henne ned som menneske. Mange har opplevd endring i livet sitt med ny selvfølelse pga hennes iherdige engasjement, og mange har mye å takke henne for.

 

«Redningsarbeidet» som denne kvinnen holder på med, har en link til det Jesus sier om seg selv i Luk 19,10: «For menneskesønnen er kommet for å lete etter de bortkomne og berge dem». Hele Jesu livshistorie, lignelser han fortalte og møter han hadde med så mange ulike mennesker i hver sine nødsituasjoner bar preg av dette. Kjente og tydelige lignelser om temaet er historien om «Den bortkomne sønnen» og «Sauen som gikk seg vill». Gud ser hver enkelt på jorda. Han leter og venter fordi Han har et så stort ønske om at menneskene skal se Sannheten om seg selv og livet.

Den gamle mannen og kvinnen ovenfor gir oss på hver sine måter et glimt av Guds hjerte. Begge gir av det mest dyrebare i seg selv i tillegg til gløden og utholdenheten de viser. Gud har en evig og så inderlig kjærlighet til hvert eneste menneske på jorda. Hans ekte engasjement utfra Hans hjerte med sår og hull, var det bare Jesus som virkelig kunne demonstrere for oss. Jeg ser for meg at Gud gir biter av hjertet sitt til oss i likhet med mannen i fortellingen. Jesus gav alt som var mulig å gi da Han gav hele seg selv. Gud venter på at vi skal oppdage hva slags kjærlighet Han både er og har - og hvordan Hans hjerte egentlig er.

- Eldbjørg Kordal

---------------------------------------------

Gunnhild Marie Hagen deler dagens andakt:

Gud er kjærlighet

Er jeg god nok? Det er et spørsmål jeg ofte stiller meg selv, det er jo så mye en skal være god til. God nok i forhold til Gud? Da tenker jeg på om ber jeg nok, viser jeg nok nestekjærlighet, går jeg frem som et godt eksempel, ja i det hele tatt, er jeg god nok?

 

I min ungdom på 70-tallet, sang jeg i Petri kirke sitt jentekor, jeg hadde det fantastisk der. Koret ble dirigert av Per Egil Hovland som i dag er en kjent musikker. Per Egil Hovland er og sønn av Egil Hovland som er kjent for sine mange flotte salmer. En sommer dro vi på kor-tur, til Østfold med tog. Menighetens barnekor i den lokale kirken var vertskap og Egil Hovland var korets dirigent.

 

Jeg var for ung til å ha noen forståelse av hvilken musikalsk kapasitet jeg fikk møte, men opplevelsen jeg fikk gjennom sangen den sommeren har jeg hatt med meg hele livet. Vi bodde hos vertsfamilier, vi var langt hjemmefra og mye var annerledes. Tekster skulle selvsagt læres utenat og det skulle holdes konsert i fine kor-kapper.

Vi sang og vi sang.

 

Usikker som jeg er, om jeg gjør det som Gud forventer av meg og om jeg er god nok.

Lærte jeg denne sommeren at Gud er Kjærlighet. Gjennom samhold, gjennom gleden ved sangen og gjennom sangtekstene.

En av sangene vi sang den sommeren har fulgt meg gjennom livet siden, og vært en trøst i mangt og mye. Teksten i sangen er hentet fra Evangeliet etter Johannes Kap.3, vers 16 og Johannes 1.brev, kap.4, vers 12

 

«For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.»

 

«Ingen har noen gang sett Gud. Men dersom vi elsker hverandre, blir Gud i oss, og hans kjærlighet er fullendt i oss.»

 

En kan mene mangt og mye om disse tekstene, alt etter hvem vi er og hvilket forhold vi har til bibelen og dens innhold.

 

For meg, når jeg var i tenårene og var full av tvil, uro og opprør ga tekstene meg trøst. Trøst om at bare jeg var glad i de rundt meg så gjorde det ikke noe om jeg tvilte på om Gud fantes. Jeg var jo ikke alene om ikke å ha sett Gud, slik var det jo for alle andre også.

 

Senere som student på ExPhil, har jeg filosofert over hva det vil si «å tro».  Konklusjonen min ble at å tro er det motsatte av å vite og når en tror så gir en fra seg en form for kontroll.

 

For meg har teksten med andre ord betydd at det å gi slipp på tvilen, gi fra meg kontrollen på alt jeg ikke vet og samtidig våge å tro, gitt meg et håp om evig liv og en trygghet på at jeg ikke skal gå fortapt. Dersom jeg i tillegg er glad i de som er rundt meg er Gud i meg og hans kjærlighet vil nå sitt mål i meg.

Men jeg skal være ærlig og innrømme at noen ganger må jeg virkelig jobbe med meg selv for å være glad i dem som er rundt meg. For jeg er ikke enig med dem, eller jeg forstår ikke valgene de gjør eller den smerte de påfører andre.

 

Da er det godt å vite at Gud er kjærlighet og at gir jeg fra meg kontrollen og blir i troen blir Gud i meg.

- Gunnhild Marie Hagen

------------------------------------------

Eldbjørg Kordal deler dagens andakt:

Treet og fuglene

 

Det er deilig med vår og det fine været vi har hatt de siste dagene. Jeg kan ikke huske at det har vært så herlig å sitte i sola og kjenne den varmer som akkurat i år. Jeg opplever at våren bærer i seg så mye håp og livsglede. Frø blir sådd i jorda, trær skyter knopper og fuglene bygger rede og synger. Våren minner meg om en av lignelsene som Jesus fortalte som jeg liker veldig godt. Det er lignelsen om sennepsfrøet.

Jeg har mange ganger tenkt at det måtte være utfordrende og frustrerende for Jesus å ha den visdommen han hadde, samtidig som det var så vanskelig å få formidlet dette slik at vi begrensede mennesker kunne forstå. Han brukte ofte bilder fra menneskenes hverdag og sanseopplevelser. Vi finner Jesu fortelling om sennepsfrøet med noen små nyanseforskjeller hos Matteus, Markus og Lukas. Her er Markus sin versjon:

Jesus sa: «Hva skal vi sammenligne Guds rike med? Hvilken lignelse skal vi bruke? Det er som et sennepsfrø. Når det blir sådd, er det mindre enn noe annet frø på jorden, men når det er sådd, vokser det opp og blir større enn alle hagevekster og får så mange greiner at himmelens fugler kan bygge rede i skyggen av det.» 

Da jeg var i Israel på studietur for tre år siden, så fikk jeg se sennepsfrø. Det er utrolig lite og nesten usynlig. Det er veldig spesielt å tenke på at nettopp dette lille frøet– som veldig fort blir regnet som ingenting – nettopp det valgte Jesus da han ønsket å fortelle en viktig sannhet om Guds rike. Og gjennom denne lignelsen får vi også innsikt i Guds personlighet, kjærlighet og skaperkraft.

Paulus forklarer mer om dette i starten av sitt første brev til menigheten i Korint; «..det som i verdens øyne er svakt, det utvalgte Gud for å gjøre det sterke til skamme.» (1.Kor 1,27) Han forklarer videre sammenhengen mellom menneskelig visdom og Guds kraft og den dypere planen fra Gud sin side i kapittel 2, vers 9-10: «Det intet øye så og intet øre hørte, det som ikke kom opp i noe menneskehjerte, det som Gud har gjort ferdig for dem som elsker ham, det har Gud åpenbart for oss ved sin Ånd»

Guds plan som Jesus utførte var umulig for noe menneske å tenke ut og forstå. Jesus prøvde bl.a. å forberede og fortelle disiplene om dette tre ganger før påske, men de skjønte allikevel ingenting da det skjedde. Evangeliefortellingene om Jesus inneholder ellers utrolig mange eksempler på at de som «ingenting er», nettopp er de som er viktige. Noen eksempler på det er fortellingene om de fattige gjeterne på marken, alle de syke og fattige som Jesus gav oppmerksomhet til og som fikk totalt endret livssituasjon, barna som fikk kjærlighet og velsignelse og at en kvinne var den første som fikk se Jesus levende igjen.

Når det gjaldt lederne som ble valgt i arbeidet med å utbre Guds rike så var ikke det datidens teologer. Hovedlederen og flere med han var tvert imot fiskere. Og som vi også husker fra Påskeevangeliet så sviktet alle da Jesus trengte de som mest. Allikevel ble det hele starten på noe stort som bredte seg raskt.

Kanskje tenker du om deg selv at du ikke er så viktig for Gud og du lurer kanskje på om det du ber om blir hørt i den store sammenhengen. Utfra Bibelen og lignelsen om Sennepsfrøet så kan du være sikker på at det er umulig å være for «liten» og ikke være viktig for Gud. Og da vi ber om Guds velsignelse i Jesu navn for en person eller en sak så kan det samme skje som med sennepsfrøet! Det blir lagt i jorden med en stor spirekraft, det kan vokse og bli noe stort og godt som igjen velsigner mange!

Jeg synes også fuglene i fortellingen er et så fint bilde på velsignelsen. De bygger rede som igjen er starten på nye liv i tillegg til at fuglesang er utrolig flott å høre på. Jeg går ofte tur om kvelden og gleder meg over de små skapningene som er godt gjemt i løvet oppi trærne, men som kan formidle livsglede til oss mennesker på en helt unik måte. Når det mørkner så kan fuglene minne oss om at noen er med oss inn i natten i bokstavelig og overført betydning. Om det er mørkt og vi ikke ser eller hører dem, så er de der allikevel. De venter i trærne på å gi oss en ny hilsen ved morgengry og minne oss om alt det gode og mulighetene som ligger her for oss i den nye dagen. Når vi «sår» og ber Gud om å velsigne «sennepsfrø», så kan store ting skje!

-Eldbjørg Kordal

----------------------------------------

Bjarte Dalland deler helgens andakt:

Om ei lita stund

 

Å knytta seg til nokon har ein pris. Å gifta seg og få barn er ei stor lykke, men livet er sårbart. Prisen er sorg og smerte for den som opplever tap av sine nærmaste. Det er ein risiko å binda seg til andre menneske, for ingen kjenner morgondagen.

Påsketida er over. Også dette året har me blitt minna om den dramatiske historia som skjedde i Jerusalem. Påska var ei berg-og dalbaneoppleving for disiplane. Frå det mørkaste djup til lyset på påskedag. Frå redsel og frykt til undring og glede. Frå grav og død til håp og liv.

Før alt dette hadde disiplane vore saman med Jesus i tre år. Dei hadde opplevd mykje i lag og var blitt sterkt knytta til han. Men i Joh. 16, 16-20 fortel Jesus at tida deira saman snart skal ta slutt:
Om ei lita stund ser de meg ikkje lenger, og om endå ei lita stund skal de få sjå meg. “Då sa nokre av læresveinane hans seg imellom: “Kva meiner han med det han seier til oss: ‘Om ei lita stund ser de meg ikkje, og om endå ei lita stund skal de få sjå meg’ og: ‘Eg går til Far’? Kva tyder dette: ‘om ei lita stund’? Vi skjønar ikkje kva han snakkar om.“ Jesus visste at dei ville spørja han, og han sa: “Snakkar de om det eg sa: ‘Om ei lita stund ser de meg ikkje, og om endå ei lita stund skal de få sjå meg’? Sanneleg, sanneleg, eg seier dykk: De skal gråta og klaga, men verda skal gleda seg. De skal sørgja, men sorga skal vendast til glede. “

Kva tenkte disiplane om Jesu ord? Dei forstod ikkje det som skulle skje i påska. Dei greidde ikkje ta inn over seg lidingsvegen og korset som låg føre. Skulle alt ta slutt snart?
Nei, Jesus avsluttar sin avskjedstale med at sorga skal vendast til glede:

Når ei kvinne skal føda, er ho uroleg, for tida hennar er komen. Men når ho har fått barnet, hugsar ho ikkje lenger kor vondt ho hadde, så glad er ho fordi eit menneske er fødd til verda. På same måten er det med dykk. No er de fylte av sorg, men eg skal sjå dykk att, og hjartet dykkar skal gleda seg, og den gleda skal ingen ta ifrå dykk. (Joh. 16, 21-22)

Disiplane klarte altså ikkje å fatta rekkevidda av det Jesus hadde sagt. Men etter oppstoda går det gradvis opp for dei kva som har skjedd. Nederlagsstemning og tvil blir snudd til glede.

På pinsedag vart dei utrusta til å forkynna den glade bodskapen. Evangeliet nådde ut over heile verda, og er det som blir forkynt kvar søndag i kyrkja. For tida er det ei utfordring både å formidla Guds ord og samlast i kyrkjelyden. Men la oss håpa og be om at denne situasjonen vil ta slutt. Hugs at Jesus alltid er tilgjengeleg, sjølv om kyrkja er stengt.

 

Ei stund var det sorg som rådde
men så fekk dei sjå han att
For Jesus braut dødens lenker
då sabbaten vart til natt

Ei stund var han atter med dei
Igjen delte brød ved eit bord
Med glede i hjarta dei vandra
og forkynte livets ord

Ei levande tru treng glede
til næring og vekst kvar dag
Å ha ei stund i Guds nærvær
og kjenna hans hjartelag

 

 

----------------------------------------------------


Evig fred!

Utenfor kirken blomstrer nå rhoddodendronen. Fine sterke skudd har kjempet deg frem og står nå i all sin prakt. Den svarte jorden gjør at de røde blomstene kommer enda mer til sin rett.
Bedene er altså luket opp og i disse dager er det mange som ligger på knærne i hagene sine og graver i jorda. Blomsterbedene kommer til å bli utrolig fine fremover.

Hva med vårt indre hagestell?
Bekymringens ugress gror godt og det sprer seg fort.
Det må lukes bort. Først da kan freden slå rot.
Noen har kanskje hørt at den litt bustete «husfreden» er evig grønn. For andre stemmer ikke dette i det hele tatt.
Selv den grønneste husfreden kan visne og dø, både borte og hjemme. Vi mennesker trenger en fred som tåler en real støyt og som kan gi oss ly midt i livets stormer.

Jesus fortalte en gang en lignelse om en mann som hadde sådd korn i åkeren sin.
«Mens alle sov, kom det en person og sådde ugress blant hveten og gikk sin vei. Da kornet skjøt opp og satte aks, kom også ugresset til syne. Tjenerne gikk til jordeieren og sa: 'Herre! Var det ikke godt korn du sådde i åkeren? Hvor kommer da ugresset fra?' ”Det har en fiende gjort,” svarte han».

Det vokser ikke bare gode frukter som kjærlighet, trofasthet, glede, vennlighet og fred i oss og rundt oss.
En fiende som forsøker å så ugress som sjalusi, selvhevdelse, uenigheter og misunnelse i vårt indre landskap arbeider til tider ganske godt.
Vårt indre som skulle vært som en fruktbar og blomstrende hage, kan fort bli til et overgrodd blomsterbed med skarpe torner og brennende nesler.

Veldig ofte ligger sjelen og sårbarheten vår åpen og ubevoktet. Vi kunne trengt en dørvakt ved vår innerste hageport slik at fienden ikke slipper inn og sår ugress i sinnet vårt.

Fil 4,4-7 «Gled dere alltid i Herren! Igjen vil jeg si: Gled dere! La alle mennesker få merke at dere er vennlige. Herren er nær! Vær ikke bekymret for noe! Men legg alt dere har på hjertet, fram for Gud. Be og kall på ham med takk! Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus».
Guds fred virker vel ikke akkurat som en skremmende dørvakt ved første øyekast, men den er sterkere enn vi tror. Den overgår all forstand.
Guds fred er altså noe mer enn vår menneskelige evne til ro og harmoni, som i stor grad er avhengig av omstendighetene. Men Guds fred har en annen kilde. Den er guddommelig og kommer ovenfra og innenfra. Og Guds fred, som faktisk overgår all forstand, skal bevare våre hjerter og tanker.


Kjære Gud, når eg bed,
Lat min tanke kvile i fred
Frå alt stress i verda omkring
Og all uro for daglege ting.
Lat din kjærleik få trengja seg inn
Slik at han kan forandre mitt sinn.
Lat oss alle som trur på ditt ord
Vera saman i bøn for vår jord.

Hjelp meg, Gud, til å gi
Både pengar, arbeid og tid
I den tenesta der eg er sett,
Slik at eg kan forvalte den rett.
Gi meg kraft til å dele mitt brød
Med dei menneska som er i nød.
Hjelp meg søkje fornying og fred.
Høyr meg, kjære Gud, når eg bed.

Takk for frelse og for fred.
Når i Jesu navn eg får be.
Herre lær meg denne vegen å gå:
At eg alltid din nåde kan få.
Og eg veit at ein dag er eg fri
Som eg aldri her nede kan bli.
Når all vondskap og nød er forbi,
Evig glede og fred vil du gi.



 

 

 


Dagens andakt 30. april

 

 

 


Maten er klar & Kom for alt er ferdig!

En amerikansk nettside ba følgerne sende inn den setningen de syntes det var aller mest trøstende, den de aller helst ønsket eller trengte å høre.
Det kom inn flere tusen svar, og de tre som kom høyest på listen, var:
1. Jeg elsker deg.
2. Jeg tilgir deg.
3. Maten er klar.
Disse tre setningene rommer mye av livene våre og vår egen tro.
Behovet for å være elsket og tilgitt er rimelig grunnleggende. Ja, det er selvsagt maten og.
Men, maten er klar….Tygg litt på den….
Hvor mange ganger gjennom livet har vi ikke enten sagt det eller hørt det.
Setningen om, for mange, det mest selvsagte, nemlig det å sette seg ned og spise, og aller helst sammen med noen.

Vi har nettopp feiret påske. Den mest dramatiske høytiden.
Og midt i det dramatiske, - midt i svik, død, ensomhet og lengsel – inviteres vi til noe så hverdagslig og konkret som et måltid.
Måltidet som sikrer oss næring og som knytter oss sammen rundt bordet.

«Da tiden var inne, tok Jesus plass ved bordet sammen med disiplene. Og han sa til dem: «Jeg har lengtet inderlig etter å spise dette påskemåltidet med dere før jeg lider. Så tok han et brød, takket og brøt det, ga dem og sa: «Dette er min kropp, som gis for dere. Gjør dette til minne om meg.» Likeså tok han begeret etter måltidet og sa: «Dette begeret er den nye pakt i mitt blod, som blir utøst for dere».
Jesus hadde lengtet noe veldig etter å spise påskemåltidet sammen med disiplene før han skulle lide. Det var hans egen lengsel, etter fellesskap, etter det å dele et siste måltid før det hele var slutt og han skulle gå døden i møte. Han visste det.
Men der i lengselen… Kunne Jesus ane eller drømme om at over to tusen år senere, nesten over hele verden, skulle ordene hans lyde - og idet de lyder, skapes et nytt fellesskap?

Han ga oss ikke bare nattverden som styrke, fellesskaps og trosmåltid, men han gav oss hele historien for at vi kunne bli en del av den.
En stor drøm om en annen virkelighet, om forsoningen som bryter ut mellom oss når brødet og vinen deles, når rygger rettes, når tillitten vekkes, når vi rekker ut en hånd og i det våger å ta imot, ikke bare gi.

Det skal bli godt den dagen vi igjen kan rope ut i at Maten Er Klar. Og det skal bli enda bedre når vi igjen, etter invitasjonen Kom For Alt Er Ferdig, kan samles rundt alterringen til måltid og fellesskap.
Og alt dette:
«På grunn av Jesu blod. Har vi nå frimodighet.
Til å gå like inn. I det aller helligste sted.
Innfor din trone, Far.
Inn i den Høyestes nærhet.
Innfor din trone, Far.
Vi er her for å tilbe deg».




Dagens andakt 29. april

 

 

 

Israelsfolket skulle få ny leder. Josva stod på trappene til å overta etter Moses.

 

Moses hilste Josva med: «Herren selv skal gå foran deg. Han skal være med deg. Han svikter deg ikke og forlater deg ikke. Vær ikke redd og mist ikke motet!»

 

Tipper at Moses hadde erfart dette gjennom sine år som leder. Gud holdt løftet overfor Moses slik han holder løftene sine til oss. Han er med og han slipper oss ikke.

 

Ofte blir jeg liggende å tenke. Tankene flyr hvileløst fra det ene til det andre. Plutselig ser jeg for meg en utstrakt arm og en kraftfull hånd. Jeg ser for meg at jeg er på tur langt oppover en fjellside og at fotfestet glipper.

Plutselig føles det som om jeg er helt alene og henger etter fingrene på en fjellhylle. Dramatisk? Ja, det er forbokstavene. Hjertet dunker og livredd er et beskrivende ord for følelsene.

Men så kommer den utstrakte armen og den kraftfulle hånden. Raskt blir jeg dratt opp igjen, jeg blir holdt fast og legges i en trygg favn.

 

Ofte tenker jeg at det er jeg som holder Jesus i hånden. Jeg må klamre meg fast til han og hans nåde. Men når utfordrende ting skjer i livet, da opplever jeg at det ikke er sånn det er. Det er Jesus som holder meg fast.

 

Så da kan jeg få ta med meg:

«Herren selv skal gå foran deg. Han skal være med deg. Han svikter deg ikke og forlater deg ikke. Vær ikke redd og mist ikke motet!» 5.Mos. 31,8

 

 


 

 

 

 

Dagens andakt 28. april

 

 

«Når karet han holdt på å lage av leire, ble mislykket i pottemakerens hånd, laget han det om til et annet kar, slik han syntes var riktig».
Hebr. 18.4


Ulykken hadde inntruffet. Ambulansen suste i rakettfart mot SUS. Stod livet til å redde? Pårørende ble varslet. Og med ett ble det stille.
Det kjæreste hun hadde ble brått revet bort.

Da det ble fortalt hva som hadde skjedd, var det som om de knuste bitene av livet lå foran på gulvet. I løpet av et øyeblikk var livet snudd opp ned, splintret og endret.
Men forståelsen av veien videre og om livet skulle bli meningsfylt igjen måtte den tunge prosessen med å plukke opp de knuste bitene for å sette dem sammen på en annen måte starte.

For alt knust kan også brukes til noe, det kan settes sammen til noe nytt.
Å resignere, la selvmedlidenheten råde og la det knuste livet ligge der….ikke tenk på det en gang.

Bitene var skarpe, og det var lett å skjære seg da de ble plukket opp.
Det er lett å oppleve at livet fortsatt er ødelagt, men det er ikke helt knust.
Bitene er heller ikke lenger så skarpe og vonde som de var den første tiden, og erfaringene på at det går an å skape en ny mening i det meningsløse kjennes etter hvert.

”Handle with care” står det på pakker som må behandles varsomt. Også livet og vi mennesker er skjøre.
Vi er sårbare og det skal ikke mye til før livet knuses. Ingen går gjennom livet uten å måtte oppleve nedturer og uventede endringer. Det kan dreie seg om sykdom eller om tap av noen nære, av vennskap, et samliv, en tro, et selvbilde, en jobb, eller at livet ikke ble slik man trodde og håpet.

Bibelen er full av ord til mennesker som har fått livet sitt knust. Den inneholder mange fortellinger om mennesker som kjemper seg gjennom et knust liv. Bibelen gir ingen enkle eller billige løsninger. Her tas livet og smerten på alvor.
For Gud leder ingen utenom det vonde, men Han tilbyr oss et nærvær midt i det som er vondt og ødelagt.
Troen kan gi oss mot til å leve videre, også med sorg og savn.
Troen på Gud gjør ikke sorgen over det knuste livet mindre.
Men troen kan gi styrke til å plukke opp knuste biter og få oss til ikke å gå utenom, men gjennom.





Dagens andakt 27. april

Håp

Håp er spennende når livet leves. Håpet lever blant usikkerhet, i utfordringer og i alle våre drømmer. Håp er ømme føtter som har gått hele dagen, men som likevel går videre. Håp er et forsiktig smil eller et innbitt uttrykk blant tårer over en mørk dag. Håp er trassige handlinger, som å strekke ut en hånd til en som tror han ikke vil klare å reise seg.

Mennesker kom til Jesus. Det var ikke alle som visste hvem han var, eller hva han ville. Kanskje gikk det et rykte, kanskje fulgte de bare folkemengden for å se hva som stod på. Så trengte de seg fram fordi de hadde et håp om å bli friske. For noen av dem var Jesus en av de mange helbrederne de hadde oppsøkt.
En av dem hadde kanskje ikke engang håp selv: Han ble båret av vennene sine, de vennene som ødela et hustak og senket han ned foran føttene til Jesus. Klarte han i det hele tatt å kjenne på det desperate håpet om å bli frisk?

Mennesker bar håpet, de strakk seg mot Gud.
Gud kom håpet i møte for mennesker som opplevde at alt stod på spill.
Det er et godt budskap til alle som mangler håp i dag. For vi greier ikke alltid å håpe selv. Noen ganger gir vi opp. Noen ganger kjører relasjoner seg helt fast. Noen ganger synes stemning hjemme aldri å kunne bli bedre. Noen ganger ser kampen mot klimaendringene ut til å være forgjeves. Og nå er det usikker fremtid. Da trenger vi at noen andre bærer håpet.
Når vi opplever livet som håpløst og mørkt, når vi ikke klarer å håpe mer, da sier Bibelen at Gud er nær oss og med oss i kampen.
Da er det håp, selv om vi ikke klarer å håpe.


Tilbake